Dei arme små?

Teksten stod i nr 1/2010, og er skreven av Tore Syvert Haga.

Kommunane er ein hjørnestein i demokratiet. Men hjørnesteinen blir stadig smalare og mindre stødig.

Ein høyrer stadig vekk at Noreg er ein velferdsstat. Eg er no ikkje så sikker på det. Snarare er Noreg 430 velferdskommunar. Då eg gjekk på skulen var det ikkje staten som fiksa det dei fyrste ti åra. Det var kommunen. Når farmor no er på sjukeheim er det ikkje staten som steller henne, men Randaberg kommune. Kulturskulen, der syster mi meir eller mindre lærde seg å spela tverrfløyte, er det heller ikkje staten som fiksar, men kommunen. I den grad allmennlegane er underlagt det offentlege sine venger, er det òg kommunen som har ansvaret for dei.

Hald fram med å lese «Dei arme små?»

Demokrati-dagen

Teksten stod på trykk i Nr 4 / 2009, og er skreven av Tore Syvert Haga.
Å sleppa ein setel oppi urna annakvart år er ganske lett. Men å avvikla eit val er ikkje fullt så lett. Ein må venna seg til å bruka linjal, og dessutan få det rette handlaget med stempelet.

Andre måndag i september, annankvart år, blir gymsalar på skular rundt om i det ganske land stengt for meir eller mindre spretne skuleelevar, for så å heller bli fyllt opp av ein jamn straum med meir eller mindre engasjerte veljarar. Mellom seksti og åtti prosent av dei  røysteføre legg sin utvalde setel i urna. Ofte har dei attpåtil både kryssa og streka på han, alt etter kven av kandidatane dei liker best, og minst.


Heilag handling?

Valhandlinga er av dei meir heilage i vårt sekulære samfunn. Mange av veljarane er prega av alvor når dei legg den ferdigstempla setelen i urna. Andre ser berre sinte ut, og i den grad det går an å kyla ein ukrølla papirlapp ned i ein sprekk, gjer dei nettopp det. Andre igjen smiler. Dette kan eg slå fast fordi eg ved dei tre siste vala har jobba som avkryssar på Kringsjå skule nordvest i Oslo.

I Noreg har kommunane hovudansvaret for avviklinga av valet. Kvar kommune er delt inn i ulike valkrinsar, ofte, men slett ikkje alltid, samanfallande med skulekrinsane. Skulane blir òg i stor mon nytta som vallokale, men somme kommunar nyttar kyrkjer og samfunnshus òg. For ein eller to dagar blir desse lokala gjort om til demokratihus. Gymsalen blir fyllt opp av små avlukke, laga av jernstativ. På desse heng det forheng som liknar på dusjforheng, berre at dei berre går halvvegs ned til golvet. Inni  avlukka er det ein pult og eit stativ med eit godt utval i stemmesetlar. I tillegg til avlukka blir det sett ut ei rad pultar om lag midt i lokalet. Her sitt manntalet og avkryssarane. Og her står det heilagaste av det heilage, i alle fall i dag, nemleg valurna.

Det er ingenting som kjem av seg sjølv, det gjer heller ikkje eit valresultat. Det er mange som jobbar for  at folk skal få stemma, og for at resultatet skal teljast korrekt. I kvart vallokale er det ikkje berre ein, men to sjefar. Stemmestyresjefen og inspektøren. Stemmestyresjefen representerer den politiske leiinga i kommunen, inspektøren den politiske leiinga. Dei har kvar sine oppgåver, og kvar sine undersåttar. Stemmestyresjefen er ein lokalpolitikar, det same er resten av stemmestyret. Dei skal «rettleia» veljarane i lokalet. Det høyrest kanskje litt paradoksalt ut, men det er oppgåva deira. Det er likevel ikkje tale om eit framhald av valkampen, dei skal ikkje driva agitasjon. Dei skal gjeta veljarane rundt i lokalet. Den fyrste oppgåva er å hindra at veljaren går direkte til manntalet for å bli kryssa ut. Det er feil, og hadde valet blitt avvikla på den måten ville det vore meir eller mindre umuleg å sikra at det gjekk fritt og rettvist for seg. Nei, skal valet fungera nokolunde greitt må veljarane fyrst gå inn i eit avlukke og henta seg ein stemmesetel. Så går dei til manntalet, blir kryssa ut og så blir setelen stempla. Fyrst då kan han leggast oppi valurna.

Kunsten å bretta
Stemmestyret skal ikkje berre leia veljarane på den smale stien inn i avlukket. Dei skal og gje eit kort innføringskurs i korrekt bretting av stemmesetlar. Berre korrekt bretting kan hindra at valet blir uhemmeleg, og med det i strid med alle dei prinsippa som Noreg sender valobservatørar ut i verda for å sikra. Kort fortald: Som dei fleste lesarar av Mål og Makt vonleg veit, har ein stemmesetel fire sider i a5-format, trykt inn på eit liggande a4-ark, perforert på midten.  På framsida  står det lite, men det er eit stempelfelt. På side 2 og 3 står partinamnet og namna på kandidatane til partiet. På sistesida står det ikkje noko serleg. Om veljaren, i vanvare eller fordi han er stolt over valet sitt, brettar setelen sånn at framsida går baklengs mot baksida, og side to og tre kjem ut, går det meste på tverke. For det fyrste blir ikkje valet hemmeleg, for det andre får ikkje avkryssaren (eller stemplaren, som denne fotsoldaten i demokratiet like gjerne kunne vore kalla) sett sitt livgjevande stempel på stemmen. Og ein stemmesetel utan stempel er som ein Venstre-leiar utan stortingsplass, ganske fortapt.

Ved dei siste vala har om lag tjue prosent av veljarane bretta setlane sine feil. Ved valet i 2005 og 2007 var praksisen at me bretta setelen for veljaren, før krysset i manntalet og stempelet på setelen blei sett.  Det gjorde for så vidt jobben til avkryssarane mykje meir interessant, fordi ein kunne sjå kva folk stemte. I år var praksisen sterkt innskjerpa, og alle veljarane fekk nøye info om korleis brettinga skulle skje. Og her kom stemmestyret inn i biletet. Gjennom sitt innføringskurs i bretting sikra dei at feilprosenten kom ned mot oppslutninga til Raudt på landsbasis, altså temmeleg lågt. Valet blei mykje meir hemmeleg i 2009 enn i 2007 og 2005. Demokratiet blomstrar altså som aldri før i fedrelandet.

Ein om gongen
Men stemmestyret nøyer seg ikkje med gjeting og brettekurs. I tillegg hadde dei til oppgåve å hindra at nokon var to i valavlukket. Det er ein annan byggestein i prinsippet om hemmeleg val. På opplæringa ei  veke før valdagen fekk dei streng melding om at berre ungar som var så små at dei ikkje kunne påverka foreldra sine politisk fekk, lov til å bli med inn bak det forminska dusjforhenget. Mann og kone fekk ikkje vera i lag. Heller ikkje veldig gamal og senil mor og berre litt gammal og overtydd høgreveljardotter heller. Om nokon treng hjelp i avlukket er det berre stemmestyremedlemmar som har lov til å yta denne hjelpa. Kanskje litt pussig at akkurat politikarar blir sett til det, men sånn er reglane.

I tillegg skal dei sikra jamt påfyll av pennar og stemmesetlar i valavlukka. At stemmesetlane forsvinn er ein ganske essensiell del av valavviklinga, at pennane forsvinn er mest å rekna som ein sideeffekt. Dei skal òg passa på at det ikkje blir tukla med stemmesetlane i avlukka. Tukling vil sei at det blir satt inn førehandsfiksa lister, kor visse kandidatar er strokne eller flytta lengre opp.

Ein annan, meir alvorleg form for tukling, er å setta eit parti sine lister på plassen til eit anna, bakerst i bunken. Visstnok hadde ein ivrig tilhengar av eit ganske lite parti satt listene til sitt parti bakerst i bunken med Høgre-lister i eit vallokale i Bergen. Det førde til store oppslag i fleire nettaviser, og til at det sentrale valstyret i Oslo kommune sendte tekstmelding til alle inspektørane om at dei måtte sjekka at ikkje det same skjedde i deira lokale. Valstyret si tru på evna til samordna handling over heile landet i dette vesle partiet var tydelegvis stor. Gjennom nøye kontroll med kvart eit avlukke, trur eg at stemmestyret på Kringsjå skule greidde å hindra at dette skjedde her.

Arbeid til alle
Stemmestyret er ikkje dei einaste som jobbar med å avvikla valet. Inspektøren har ei rekke medhjelparar som kallast avkryssarar. Deira oppgåve er å sjekka at folk har rett til å stemma, setta kryss i roda og stempla stemmesetelen.  Roda er valdagen sitt svar på Bibelen. Det er med andre ord ei veldig viktig bok, som avkryssarane må bla mykje i. Her står det nemleg kven som i fylgje folkeregisteret er busett i valkrinsen og har rett til å stemma på vanleg måte der.

Når ein veljar kjem til pulten kor avkryssaren sitt, med sin utvalde, og vonleg hemmelege, stemmesetel, må han legitimera seg. Utan gyldig dokumentasjon får han ikkje stemma. Avkryssaren undersøker så om personen står i roda. Gjer han ikkje det, blir han sendt vidare til Assistenten. Ho sitt ved ein pult litt bortanfor, og har eit digitalt manntal for heile Oslo kommune. Ho tek imot framande stemmer, det vil seia stemmer frå andre krinsar i Oslo. Står veljaren i roda, namnet på legitimasjonen stemmer med namnet i lista, og ansiktet på legitimasjonen samsvarar nokolunde med ansiktet på veljaren, blir det satt eit kryss ved personen. Avkryssar A seier ”den er grei”, eller noko i den duren, og avkryssar B får setelen og sett eit stempel i stempelfeltet på framsida. Stemmen er no gyldig, og veljaren kan legga han oppi urna. Så går veljaren ut i det fri, og det er minst to år til neste gong. Om han ikkje går innom kyrkjevalet, neste dør til venstre. Statistisk sett gjer han ikkje det.

Kikkarar
Dei siste vala har det vore valobservatørar på vitjing i Noreg. Ved dette valet var det faktisk to grupper av observatørar på Kringsjå skule. Dei såg ut som om dei kom frå sentralasiatiske land, og verka vera unge, intelligente menneske. Kva slags demokratiske tradisjonar dei har i heimlanda sine kan eg ikkje uttala meg for skråsikkert om, men det får så vera.

Innspel frå  inspektørane var nok med på å få fram innskjerpinga på bretting ved dette valet. Observatørane hadde visstnok vore sjokkerte over den tidlegare nemnte slappe praksisen frå tidlegare år, kor avkryssarar og naboar lett kunne sjå kva folk stemte på. Eg trur mange innan norsk forvaltning fann det litt småflaut å få kritikk frå sentralasiatiske observatørar, og at det førde til at direktivet om å skjerpa inn brettinga blei sendt nedover alle mulege kommandoliner.

Deltakande observasjon
Arbeidsdagen som avkryssar kan lett bli einsidig. Om ein ikkje bryr seg om politikk  eller har akutt fobi mot gymsalar, pensjonistar eller å seia dei same setningane rundt tusen gonger i løpet av ein dag eller to, er det ikkje nokon passande jobb. Men elles er det kjempekjekt. Mellom anna fekk eg sjansen til å tenka litt over veljarsosiologi. Sjølv blant ein liten del av dei som hadde bretta setelen rett gjekk det nemleg an for avkryssaren å skimta kva partiliste dei hadde vald. Basert på eit ikkje heilt representativt utval  av veljarane frå Kringsjå valkrins, kan ein slå fast kven som stemmer på dei ulike partia.

  • Høgre: Mange som ser vellukka, sjølvtilfredse og relativt velstelte ut stemte på dei. Det gjeld både unge, middelaldrande og gamle.
  • FrP: Dette partiet står sterkt hos dei som ser sinte ut. Spesielt ein stor del av gamle som ser slitne (og sinte ut).
  • SV: Kristin Halvorsen har rett nok ganske få veljarar igjen, men dei er likevel ganske ulike. Unge folk, som ikkje såg ut som høgrefolk,  var overrepresenterte blant veljarane. Det same var spreke, middelaldrande folk kledd i treningstøy.
  • AP: Resten stemmer stort sett AP. Dei ser mindre sinte ut enn FrP-veljarane og er mindre glansa enn Høgreveljarane, elles er dei stort sett som folk flest. Noko valresultatet òg viste.
  • Dei som stemte på andre parti var anten heilt utan særtrekk, veldig få, eller berre flinkare  til å halda stemmesetelen på ein måte som gjorde at avkryssarane ikkje kunne sjå kva dei stemte. For å vera open får vel underteikna tilføya at han hadde førehandstemt på det raudaste og grønaste av regjeringspartia.

Kjentfolk
I tillegg kan det nemnast at det var ein god del kjendisar som stemte på Kringsjå. Minst ein av dei er kjendis i Se og Hør-klassa. Han er kjend for å bruka gummistøvlar, gjera fotball til matematikk og gull (eller i alle fall nesten meisterskapsdeltakarar) av  norske gråsteinsfotballspelarar. Drillo, den gamle kommunisten, bur altså på den moderate vestkanten. Men skal ein tru kva han seier i media stemmer han framleis på det raude mini-partiet. Og då er det, trass det siste valresultatet, ikkje SV det er tale om.

Resten av kjendisane er nok ikkje fyrstesideoppslag i Se og Hør. Men kanskje i Mål og Makt? Ragnar Hovland, kjend nynorskforfattar og strålande Innsideskribent i Dag og tid, stemte på Kringsjå. Akkurat då hadde eg pause, det var ein stor nedtur. Kanskje han kom med ein underfundig kommentar?

Ein annan som kanskje er litt halvkjent for Mål og Makt sine lesarar er leiar av Forskarforbundet, Bjarne Hodne. Med hans lange utdanning skulle det berre mangla at han greidde å bretta stemmesetelen. Det gjorde han, så eg veit ikkje kva leiaren av de partipolitisk uavhengige fagforeininga Forskarforbundet stemte på. Stemma gjorde han likevel.  Apropos partipolitisk uavhengig (eller gule, som nokre seier) fagforeiningar, var jammen leiar av YS, Tore Eugen Kvalbein, òg innom lokalet for å stemma. Kva han stemte, veit eg heller ikkje.

I 2005 og 2007 stemte Jens Stoltenberg på Kringsjå, han budde jo på Nordberg. No har han, som me alle kunne sjå på TV seint på valkvelden, flytta inn i statsministerbustaden i ambassadestroket i Oslo sentrum. I år kom det med andre ord ingen TV-kamera eller aviser til Kringsjå skule på valdagen. Det var ein nedtur.

Det som tel
Då dagen var omme og sjefen for stemmestyret stengte døra for dei siste, ivrige veljarane som kom ti sekund for seint, starta høgdepunktet og avslutninga av dagen. Sjølve meininga, målet, poenget med alt styret: Oppteljinga. Kven hadde flest stemt på? Oppteljinga skjer i fleire rundar. Fyrst blir alle stemmesetlane tømt på eit bord. Stemmesetlar utan stempel, og andre ting enn stemmesetlar, blir sorterte ut. Det blir telt kor mange gyldige stemmesetlar som fanst. Så blir det telt i manntalet om talet på kryss stemmer med talet på setlar. Avviket kan berre vera på ein promille. I år greidde me faktisk null avvik.

Neste steg er å sortera setlane etter parti. Alle blir lagt i store (eller mindre store) stablar, same vegen, sånn at dei er lette å tella. Så kjem sjølve klimakset, nemleg teljinga av stemmesetlar. Kvar bunke blir telt av to personar, og kjem dei til ulike tal må ein tredjeperson telja. Summen av alle partia sine stemmer blir så summerte, og dei må stemma med talet på stemmer totalt og kryss i manntalet. Elles blir det omteljing igjen og igjen, til resultatet stemmer. Denne kvelden stemte det ganske bra, og etter ei einaste omteljing av AP’s feite bunke stemte resultatet. Så var det ut i mørket og heim til valsendingar på TV. Med vissheita om at utan avkryssarar og stemmestyre hadde ikkje Geir Heljesen hatt eit einaste resultat å rapportera om.

Ting Mål og Makt for å lesa fleire tekstar av denne typen.