Siri Hustvedt, Ulriken og meg

Denne teksta er henta frå siste nummer av MålogMakt, som vert gjeve ut av Studentmållaget i Oslo. Bli medlem, eller ting bladet!

Ofte tenkjer eg at dei verkeleg gode bøkene er dei som endrar seg etterkvart som ein les dei på ny, etterkvart som ei les andre bøker. At dei verkeleg gode bøkene er som dei gode elskarane, at det er dei du veks saman med inn i, og ikkje frå. Som er med på å avgjere kven du blir, kven du er. Eg trur det er det nett det som er så fascinerande med Siri Hustvedt. Og kanskje er det nett dette som òg fascinerer ho?

Kunsten endrar oss. Om bøkene til Siri Hustvedt.
Siri Hustvedt, forfattar, ser seg sjølv, utkledd i full viktorianar-habitt, i spegelen og svimar av. Erik Davidsen, psykiater, blir fotografert av ein inbrotstjuv, stalker og kunstnar. Bilete, som seinare blir ein del av ei utstilling, får han til å kjenne eit sinne han ikkje trudde han hadde. Lily Dahl, servitør og skodespelar, blir sett daud fleire stadar i nærområdet. Det synar seg å vere ei dokke, ein fullgod imitasjon, laga av ein ustoppeleg beundrar. Iris Vegan blir i ein kort og intens periode til hovudpersonen i ei bok ho held på å oversette, og rallar rundt i Brooklyn som Klaus. Møtet mellom sjølvet og kunsten er sjeldan uproblematisk i bøkene til Siri Hustvedt.

Vi kunne fort kome skeivt ut, Siri Hustvedt og eg, om ikkje anna grunna introduksjonen. «Siri Hustvedt er den einaste kvinnelege forfattaren eg respekterer» sa venninna mi. Som meg er ho litteraturstudent. Ho haldt fram. «Eg likar ikkje kvinnelege forfattarar, berre menn. Men ho skriv ikkje som ei kvinne». Eg har aldri trudd på at kvinner skriv på ei spesiell måte, og det har alltid irritert meg litt både med kvinner som skriv kvinneleg og ukvinneleg, for ikkje å snakke om folk som pratar om forfattarar på den måten. Likevel, venninna mi er venninna mi av ein grunn, eller rettare sagt av fleire grunnar: Ho er vittig. Glup. Varm. Raus. Og ho har utruleg god smak. Så kva i all verda var dette for noko, kva var det ho meinte?


Det eg elska – Det som irriterte
Favorittboka til venninna mi var mellom dei nyaste i forfattarskapen til Hustvedt, «What I Loved». Eg las ho, og var ikkje særleg imponert. Men eg trur eg forsto kva ho meinte, venninna. Mange verkar å seie «kvinnelitterartur» når dei meiner privat, personleg, lukka, intimt, og prosaisk, i ordas veste tydingar. I motsetnad til politisk, metapoetisk, ålment, opent og utadretta. Om det verkeleg er ein rettferdig forståing av ordet, eller litteraturen kvinner skriv, kunne eg diskutert godt og lenge, men det tenkjer ikkje gjere her. La meg berre slå fast at kor som er, om dette er «kvinnelitteratur» passar ikkje Siri Hustvedt inn i den kategorien. Ho skriv nemlig langt frå berre om samliv, traumer, barndom og barn. Ho skriv om kunst, identitet: om korleis historiene dannar oss som menneske. «What I Loved» kan tene som eit døme.

I boka treff vi kunsthistorikar og kritikar Leo Hertzberg. Når vi møter Leo held han på å miste synet, og han «ser» attende på livet, delvis ved hjelp av forskjellege ting som er sterkt knytt til dei han hadde kjær. Leo sit åleine og omorganiserer desse tinga, for å sjå kva påverknad tinga, og dei orden dei ligg i, har for hans eigen forståing av historia. Og kva er historia? Utan å røpe noko vesentleg for dei som tenkjer lese boka kan eg seie at det er ei historie som strekk seg langt attende, som handlar om livslang kjærleik, og venskap innad og imellom to venefamilier. På vegen er det fleire dramatiske hendingar, og siste halvdelen av boka er spenningsfull som ein thriller. Ein meldar skildra boka som ei intellektuell «page turner», venninna mi skildra ho som besettande, og det er lett å forstå kva dei meinte med det: Boka er nær umogleg å legge frå seg.

Korleis blei eg den eg er?
Ofte finn eg dei forfattarane best som irriterer meg, og denne boka irriterte meg. For delvis fann eg ho fantastisk, samstundes verka eg å tenkje at det var noko som mangla. At det kunne ha vore litt betre. Det eg elska med boka var mellom anna dei gode skildringar av kunst i litteratur. Dessutan likte eg godt korleis ho på kløktig vis skreiv om menneskeleg psyke. For kunst og psykologi er unektelege viktige delar av denne romanen, på lik line med handlinga eller plottet. For spørsmålet som både Leo, denne lesaren og kanskje til og med forfattaren verkar å stille seg boka i gjennom er det som driv boka fram: Korleis blir vi dei vi er?

Eg gav meg ikkje etter å ha lese denne eine romanen. Eg las ei bok til og ei bok til, til eg tilslutt hadde lese heile forfattarskapen. Og eg fann mange liknande kvalitetar som dei eg fann i «What I Loved». Identitet, psykiatri og kunst er tema for fleirtalet av Hustvedts bøker. Frå debutromanen The Blindfold fram til essayromanen The Shaking Woman – Or a History of my Nerves går temaa som ein einaste lang raud tråd. Så kraftig er denne raude tråda at historiene kanskje kan kjennast litt like, òg kanskje vere det. I hennar siste roman The Sorrows of an American møtar vi til dømes igjen Leo Hertzberg frå What I Loved. Han han ingen stor rolle i romanen, berre såvidt tilstadeverande synar han at det er ein samanheng mellom dei forskjellege bøkene, at dei er som vevd saman. Kanskje er det denne samanvevinga som gjer forfattarskapen så interessant?

Å nøste opp den raude tråden
Om eg skulle formulere denne raude tråden i ei setning måtte det kanskje bli i form av ein påstand: I møte med kunsten endrar vi oss, eller kanskje betre, i møte med kunsten ser vi korleis vi endrar oss. Derfor sit Leo Hertzberg og reorganiserer gjenstandene sine om kveldene, for å sjå korleis han skal forstå alt som har skjedd, forstå korleis han forstår, og ikkje minst, forstå den han er blitt. Kanskje er det derfor Siri Hustvedt skriv eit essay om den gongen ho svima av i eit korsett framfor ein spegel. Dette bilete av ho sjølv i viktora-habitt, og reaksjonen, at ho svimar av, som eit nytt bilete. Kva seier desse bileta av ho om ho, om spegelbiletar generelt, og om sjølvet og møtet med spegelbiletar?

Rundt Ulriken…
Ein psykiatar eg kjenner, som tilfeldigvis òg heiter Siri, samanlikna ein gong psykoterapi med ein langsom samtale. For å illustrere nytta ho dette dømet, som eg trur i alle høve alle bergensarar intuitivt vil forstå. Frå Bergen sentrum ser du dei sju fjell, og størst av dette er Ulriken. Fjella står der, dei tårnar over deg. Uansett kor du står og går, så er dei der, store, massive. Men kva er dette fjellet, for deg? Psykoterapien, den langsamme samtalen, samanlikna ho med å gå rundt Ulriken, å sjå opp på fjellet, medan ein gjekk skritt for skritt rundt. Etter kvart som ein ser fjellet frå forskjellege vinklar vil det ikkje vere det same; etter kvart som ein på vegen rundt endrar seg vil det kanskje i alle høve verke annleis. Når ein så har gått rundt heile Ulriken og er attende på punktet der ein starta, er ein likevel ikkje heilt på same stad.

Så kan ein spørje seg, om det er meg, eller Siri Hustvedt, som går rundt Ulrikken igjennom desse bøkene. Eg trur det gjeld oss begge. Eg kan sjølvsagt ikkje snakke for henne, men sjølv om bøkene ofte kretsar rundt dei same temaa, så er dei ikkje like, kanskje er det som om bøkene ofte ser på det same, men gjennom forskjellege personar, og forskjellege historier. Kanskje er bøkene på den måten hennar ferd om Ulrikken, der ho ser på relasjonar, identitet og psyke frå forskjellege vinklar. Og kanskje er det meg, som har lese meg rundt Ulrikken på vegen gjennom forfattarskapen hennar. Første gong eg las What I Loved var det noko som irriterte meg, utan at eg heilt kunne setje fingeren på kva. Etter å ha lese gjennom forfattarskapen har eg mange teoriar om kva det kunne ha vore. Eg har tenkt på at det kan vere det thrilleraktige elementet, dei korthugde setningane eller mangelen av skildringar av utsjånad. Eg har tenkt på at det kan vere korleis ho strukturer romanane sine så strengt rundt historiene, fablane i Aristoteliske vendingar. Det at eg ikkje aksepterer at karakterane forsvinner når historia kjem til ei ende.

…og attende igjen?
Men det blir lett til spekulering. Sansynlegvis hadde det med fordommar å gjere. Første gong eg las Siri Hustvedt las eg ho som ein som ikkje skreiv kvinnelitterartur. Når eg no kjem attende har eg lese og gjennomlevd nye historier. Så ser eg ho på nytt.

Sidan eg første gong trefte Siri Hustvedt har lesinga mi forrandra seg. Eg har forrandra meg. Og når eg no les What I Loved igjen er det som Siri, ho andre Siri, sa: Plutseleg står du på der du byrja igjen og ser det same igjen. Men så er det ikkje det same. Men noko heilt anna.